Da jeg ble fortalt at jeg hadde mottatt Jomfrulandstipendet, tenkte jeg et øyeblikk at dette kanskje var perler for svin. Jeg bor nemlig på en bilfri øy med cirka 65 fastboende, 20 nautiske mil sørvest… Men disse to stedene ER voldsomt forskjellige. Oppholdet på Jomfruland ble en godt timet påminnelse om at man ikke trenger å reise så langt, for å oppleve noe helt nytt og annerledes.
Jeg har seilt mye opp og ned kysten, men har som oftest ligget på Stråholmen. Det var en flott opplevelse å kunne komme tilbake til kjente trakter, men samtidig oppdage og utforske denne øya jeg egentlig mest hadde sett fra avstand. Jeg fikk en ro der, som jeg kanskje ikke har opplevd siden jeg var på jordomseiling. Den vil sitte i meg lenge.
Akkurat der jeg bor i Lyngør er lyden av havet ganske dempet, med mindre det er ordentlig uvær. Ved fyrmesterboligen kan man derimot alltid høre havet, og det ble til at jeg mer eller mindre ble stående på rullesteinstranda i to måneder i strekk. Jeg ville være så nærme havet jeg kunne.
Resultatet ble prosjektet Tidshorisont, trippeleksponerte horisonter. Her står kamera på et fast sted gjennom alle eksponeringene, og bildene vil derfor, ved første øyekast, være villedende. Men gradvis vil en merke at de er bygd opp av flere lag med skyformasjoner og bølgemønstre.
I tillegg gikk jeg den samme turen gjentatte ganger, der femten trær ble fotografert. Filmen ble spolt tilbake, og trærne ble igjen fotografert. Seansen ble gjentatt tretti ganger totalt. Bevisst på at jeg ikke kom til å stå på nøyaktig samme sted hver gang, forestilte jeg meg et resultat med femten individuelle «glødende trær». Den fremkalte filmrullen presenterte derimot multieksponerte skogspanorama, der de repeterende prosessene etterlot sine spor. Fingeravtrykk, ulike lysforhold og perspektiv er dermed inkludert i motivet. Måten bildene er oppbygd på, speiler dermed også – dog i svært beskjeden skala – måten endemorenen på Jomfruland er bygd opp i lag på lag, og over tid.
Hos Kragerø Kunstforening vil jeg vise store mørkeromskopier på baryttpapir, laget i Lyngør. Panoramaene er på blant annet 170cm x 70cm og trippeleksponeringene blant annet i 125cm x 100cm.
Selv om havnivået stiger, vil horisonten fortsette å se lik ut som den alltid har gjort. Tiden vil fortsette å prege landskapet, og opplevelsen av å være et gitt sted vil dermed også endres over tid. Sanseapparatet vårt er for lite fininnstilt til å registrere endringene i naturen, og det kan bli for abstrakt for mange å ta inn over seg. Kanskje kan landskapsfotografiet brukes for å åpne en bevissthet rundt det vi ikke ser? At dette samspillet mellom den menneskelige og mekaniske optikken forhåpentligvis kan bidra til å synliggjøre forandringene, og samtidig belyse menneskets tilkortkommenhet og konsekvensene av denne.