INGE JENSEN
Født 1961
Fødested: Mo i Rana

Jensens arbeider fra de siste 15 årene er representative for den abstrakte tradisjon innenfor maleri. Han har imidlertid, i sine arbeider, hele tiden beholdt klare referanser til natur, konflikter mellom naturens grunnelementer, igjen konflikter mellom disse og vanskeligere definerbare metafysiske problemstillinger.

Utviklingen i Jensens maleri representerer en kontinuerlig prosess hvor eksistensielle problemstillinger og naturopplevelser på den ene siden, formelle og estetiske problemstillinger på den andre driver arbeidet videre i en langsom, nærmest organisk utvikling.
Hans seneste arbeider føyer seg naturlig inn i denne utviklingen. Han har i disse tatt i bruk nye materialer som shellakk og bladmetall. Disse er grunnelementer som satt opp mot mer tradisjonell materialbruk i klare, til dels geometriske komposisjoner, gir nye innfallsvinkler til de over nevnte problemstillingene



Inge Jensen malerier:

Den ledende retningen innen maleri på tidlig 1980-tall var neoekspresjonismen; "det heftige maleriet". Retningen var særlig dominerende i Tyskland, og betraktes gjerne som et utslag av postmodernismens generelle kulturpessimisme. For mange kunstnere medførte den en bevegelse bort fra 70-tallets sosialt og politisk engasjerte kunst mot en vektlegging av mer individuell problematikk. Hver enkelt kunstner søkte å formidle sin egen subjektive tolkning, eller opplevelse av tilværelsen og seg selv i denne.

Inge Jensen var fra tidlig 80-tall inspirert av neoekspresjonismen, og i hans arbeider fra denne perioden sees klare referanser til malere som bl.a. Per Kirkeby og Anselm Kiefer. Mot slutten av 80-tallet utviklet han sine arbeider i en mer personlig retning og han tok også i bruk et mer abstrakt formspråk. Hele tiden beholdt han imidlertid klare referanser til natur, konflikter mellom naturens grunnelementer, igjen konflikter mellom disse vanskeligere definerbare metafysiske elementer.

Det er sjelden man kan se utviklingen hos en kunstner så tydelig som når man betrakter Inge Jensens produksjon fra de siste 15 årene. man får intrykk av at han befinner seg i en kontinuerlig dialektisk prosess hvor eksistensielle problemstillinger, metafysisk søking og naturopplevelser på den ene siden, formelle og estetiske problemstillinger på den andre driver arbeidet videre i en langsom, nærmest organisk utvikling. Den samme prosessen kan også fornemmes i de enkelte kunstverkene som gir intrykk av, nærmest i kraft av seg selv, sitt eget indre liv, å ha tvunget seg frem.
Helhetlig sett blir det følgelig nærliggende å betrakte Inge Jensens arbeider som deler av en mosaikk som stadig blir større og klarere, men som aldri kan bli fullendt.

I sine senere arbeider hat Inge Jensen innført et nytt formmessig grep i det han monterer sammen et varierende antall mindre lerreter til et stort. Flaten han maler på danner på en måte en stram geometrisk form, en klangbunn som kontrasteres mot den bearbeidede overflatens ofte organiske, autonome liv. Jensen oppnår ved dette å skape en spenning i maleriet som åpner for nye innfallsvinkler, nye måter å oppleve kunsten på.

Inge Jensen er en dyktig kolorist. Det første, spontane møtet med hans arbeider blir gjerne preget av følelsen av å oppleve noe vakkert, forførende. Men det i og for seg vakre, forførende eksisterer som kjent ikke uten sine motsetninger og det er arbeidet med å utforske og bearbeide kontrastene mellom disse motsetningene som særpreger Inge Jensen, gjør han til en kunstner stadig under utvikling, stadig i bevegelse.

Jan Karl Schmidt


Utdanning

Arendal Kunstforening – 2001
Stavanger Kunstforening – 2000 Galleri Hillestad, Dølemo – 1999
Galleri Brandstrup, Moss – 1998
Trondhjems Kunstforening – 1998,88
Galleri Langegaarden, Bergen – 1996,93
Galleri Asur, Oslo – 1996
Rana Kunstforening - 1995
Cite Internationale des Arts, Paris – 1994
Bergen Kunstforening - 1989

Gruppe- og kollektivutstillinger (i utvalg)
Galleri Heer,v/Kunst i Kommisjon – 2001
Stall Haaken, Galleri Haaken – 2001
Le Petit Format, Galleri Haaken – 1999
Norsk Utstilling, Galleri Haaken – 1999
Norske Bilder v/Galleri Brandstrup – 1999,98,97
Galleri Haaken s 30-års jubileumsutstilling – 1991
Norske Landskap, Museet for Samtidskunst, Oslo - 1991
Kunstnerforbundet, Oslo – 1987
Galleri Contur, Stockholm – 1987
Overgaden Neden Vandet, København - 1986

Års- og landsdelutstillinger
Høstutstillingen – 2000,96,95,93,92,91,90,89,88,87,86
Østlandsutstillingen – 1995
UKS Vårutsyilling – 1990,83
Vestlandsutstillingen – 1987,83,82

Innkjøp
Riksgalleriet
Bergen Billedgalleri
Norsk Kulturråd
Oslo Kommunes Kunstsamling
Hvidovre Kommune, Danmark
Rana Kunstforening
Hafnarfjordur Kunstsamling, Island
Ski Kunstforening
Norges Bank
Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø
Statoil Kunstsamling
Gjøvik Kunstgalleri

Utsmykning
Schibsted Mediakonsern, Oslo
Terra Finans – Oslo
Industriens Hus, Oslo

Kunstverk av Inge Jensen                 Earth  1                                                                         Earth 2                  Earth 3                                                                Uten tittel
Afterglow 2003	Portal 2003	Landscape 2003
Mine 2002/03	Mine 2002/03	Natt 2002
Membran-mine 2002	Membran-mine 2002	Grav 2001/02
Uten tittel 2000	Minne 2000	Uten tittel 2000
Vannrett - loddrett 1999

Om å gå bakenfor  Det er mulig å forgape seg (av kjærlighet!), fullstendig, totalt, nærmest avsindig, i et bildets linjer, farver, tekstur. I dets stofflighet, så å si; i dets lys og i dets farve og i dets form. Bildet som anskuelighet, eller ikon, eller, som Die Sprache als Delphi (for å videreføre et utsagn av Novalis), blir til et rom vi vil gå inn i, og bli værende i, som en verden virkeligere enn enhver annen verden; det blir selve bildet på den virkelige verdens væren; den egentlige verdens væren, den usynlige, eller den immanente. Det som bare er her, uten egentlig å være her. For å nå dette bildet, eller denne verden, må man naturligvis ta et skritt ut av rommet. For så å komme inn i det, så å si. Inn i det egentlige rommet, inn i egentlighetsrommet. Inn i det som er her, uten egentlig å være her. Inge Jensen går inn bakenfor. Han går rett inn bakenfor og fremkaller der; fremkaller de strukturer, som hele tiden blir til og blir borte. Han styrer rett inn i det umulige, så å si, som man må, for i det hele tatt å ha noe håp om å kunne finne frem til disse strukturer. For å få dem til å feste seg, før de forsvinner igjen. Slik viser han meg bilder som jeg vet jeg har sett etter hele mitt liv. Endelig, tenker jeg, når jeg ser et av hans bilder. Endelig. Her er det jo. For de blir hele tiden til og de blir hele tiden borte, disse strukturene; de anes i glimt og de forsvinner igjen. Men allikevel gir han altså dette ugripelige en manifestasjon. Det er i seg selv, u-begripelig. Og sålenge ethvert bilde, ethvert uttrykk, i det øyeblikk det begynner å bevege seg mot sin egen tilblivelse, faktisk konstituerer et helt eget sett med regler (om enn uskrevne), så er jo oppgaven på ingen måte enkel. Det er den første streken, det første anslag, den første spede begynnelse, som setter disse (uskrevne) regler opp for seg. Og som man må følge, for å nå fram til sannheten. Dette gjelder, hva enten man befinner seg innen den såkalte abstrakte, eller innen den såkalte figurative tradisjon. Det spiller i virkeligheten ingen rolle. For sannheten er i seg selv intet annet enn en form som fungerer. Og det er jo det det hele dreier seg om: Å få bildet til å fungere, å la den sannheten frem som har blitt til som seg selv gjennom ens egen evne til å persipere. Til å ane rommet. Til å se. Til å se det som befinner seg bakenfor. Eller utenfor. Eller innenfor. Akkurat her. Og alle andre steder. Og igjen og igjen blir det som hele tiden blir til - borte. Ustanselig. Som om verden var et eneste stort bevegelig glassmaleri. Eller et gnistregn, av toner, og lys. Strukturer som blir til og blir borte. Christian Wolther